Farvel EU og Europa – Hello Kapp Verde!!!

Hei og hå! Nå har vi som dere sikkert har fått med dere for lengst kommet oss til Kapp Verde. Vi er på den nest vestligste øya, den heter noe slik som ”Ihla de Sao Vicente”, helt umulig å huske for enkelte. Men det er en helt fantastisk øy med mye personlighet og vakker natur.

dsc_0051

dsc_0037

Jeg starter som alltid der jeg sluttet sist. Etter at #charterleifsen hadde chartra hjem hadde vi mye å gjøre. Vi måtte klargjøre båten med alt det innebærer. Det innebærer ikke så rent lite, skal jeg fortelle dere. Alt tar liksom sin tid. Men vi fikk i det minste handlet en haug, og ikke minst fikk jeg truffet min kjære venninne, Reidun som jeg ikke hadde truffet på år og dag. Eller ikke bokstavelig talt år da, men i alle fall dag og måneder.

Vi gikk rett ut å la oss for anker da vi kom tilbake fra hotellweekenden. Alt slites så sykt i sola, så vi må blant annet polere rustfritt cirka en gang i måneden, så det gjorde vi, vi vasket kjøleskap og vasket hele båten, vi skrudde på watermakeren som vi har innfunnet oss med at vi nok ikke får fikset før vi er i Karibien. Vi mangler nemlig en del – som de selvsagt ikke hadde i Las Palmas…

Etter noen dager var det meldt dårlig vær – så vi gikk inn å la oss i havn i Mogan igjen. Dagen etter fikk vi besøk av en franskmann som gjerne ville være med oss. Vi har jo hele tiden vært veldig frem og tilbake om vi skal ta med oss noen eller ei, vi snakket litt om det og etter mye om og men bestemte vi oss for å ha han med. Han heter i alle fall Ghislain, men vi kaller han bare Djiss. Veldig hyggelig fyr, god i engelsk og sier i fra om det er noe han er usikker på. Det eneste er at han røyker som en skorstein. Så det er jo ikke så bra for meg og Even som er til tider sympatirøykere…

Jeg og Even er jo så godt vante til å bare være oss – så kjenner en gang innimellom at man kan irritere seg litt over småting – for eksempel ting jeg og Even gjør – som han ikke gjør også videre. Men jeg tror det er slik. Man lærer stadig hverandre å kjenne – og det går bedre og bedre for hver dag.

Ellers er Djiss utdannet kokk – så gjett hvem som hadde skikkelig, skikkelig middag over til Kapp Verde? Hihi, det var oss det!

dsc_0013

Vi hadde en fantastisk seilas hit! Vi seilte avgårde i 6-7 knop hele veien. Og nattevaktene gikk som en drøm. Vi hadde 4 timers vakter. Og siden det stadig har blitt mørkere på kvelden bestemte vi oss for å starte nattevaktene klokka 20.00. Vi hadde fra 8 – 12 – 4 – 8. Det vil si at vi kunne få 8 timers søvn hver natt. Når man er ute på havet blir man så trøtt, i alle fall blir nå jeg det. Da er det godt å kunne sove litt intensivt. På dagene byttet vi litt på å sove og være oppe, vi leste en haug med bøker og koste oss. Vi brukte nøyaktig 5 dager og 22 timer fra Mogan til Mindelo.

Da vi ankom Mindelo for 9 dager siden visste vi lite om hva som skulle skje. Faren til naboen vår kommer fra Kapp Verde, og er fra denne byen, Djessy heter han. En helt enestående mann. Vi hadde fått kontaktinfo om han, så da vi kom ringte vi han. Vi avtalte å møtes dagen etter.

dsc_0071

dsc_0074

dsc_0075

dsc_0064

Dagen etter gikk vi rundt i hele Mindelo sammen med Djessy. På Kapp Verde kan du ikke gå forbi en kjenning uten å håndhilse eller klaske knoker. Da vil den personen tro at du er sur eller ikke liker han/hun noe mer. Det er på en måte kulturen. Så da tar det sin tid å gå gjennom byen. Og når vi var med ble vi introdusert for folkene Djessy snakket med. Han fortalte også at om noe skjedde med en, tyveri eller annet og man ikke kjente noen – så ville ikke folk bry seg noe særlig, men om noe skjedde og folk visste at det var hans venn var det lettere. Venner av venner på en måte. Så vi har truffet uendelig mange hyggelige folk. Og når vi har gått på gata for oss selv, har folk kommet bort å snakket til oss og klaska knoker, litt som takk for sist.

dsc_0053

dsc_0052

I Mindelo er det mange butikker av dette slaget. Du bare sier hva du skal ha – så kommer folkene bak kassen med det. Her møtes det en gjeng hver dag klokken 12, og alle har sin faste krakk bak disken. Så sitter de der og tar seg en øl og en dram med noe gress i som er bra for magen.

dsc_0057

Vi reiste innom der igjen noen dager etterpå og da fikk vi lov til å låne to av krakkene.

dsc_0287

Dagen etter inviterte vi Djessy og Djessa som vi hadde møtt dagen før på middag. Vi spiste hjemmelagde Faitas. Det var helt sykt godt!

dsc_0085-2

dsc_0092

Dagen etter dro vi på ekskursjon med bil rundt hele øya, det var en helt fantastisk dag.

dsc_0186

dsc_0163

dsc_0150-2

dsc_0121

dsc_0149

Gjett hvem som var sjåføren?

dsc_0194

dsc_0195

Dagen etterpå kom Djessy på besøk også fisket vi. Vi fikk ingenting, men vi så en havskilpadde som svømte rundt der vi lå ankret. Den var oppe ganske lenge, men så forsvant den.

dsc_0270

Dagen deretter igjen var vi bare rundt omkring i byen her og kjøpte nytt fiskeutstyr ettersom både snøret og sluken mest sannsynlig ligger inni et haigap.

dsc_0083

Nabolaget til Djessy.

dsc_0080

dsc_0078

Hjemme hos Djessy.

Dagen etter, altså lørdagen var vi nok en gang på ekskursjon md samme gjeng som sist. Da dro vi til naboøya, som tok ca en time med ferje. Vi hadde med oss samme sjåfør som sist. Og denne gangen var det i regi av oss for en gangs skyld. Det var en helt fantastisk tur – med et helt trolsk landskap. Vi tok en haug med bilder.

dsc_0308

Noen esler holdt til på toppen av et fjell.

dsc_0313

dsc_0337

dsc_0321

dsc_0361

dsc_0323

dsc_0368

dsc_0342

dsc_0348

Landskapet endret seg fra et eventyrlandskap til et vulkansk landskap. Helt fantastisk! Her var vi på den høyeste toppen på naboøya «Santo Antao».

Etterpå kjørte vi ned fra fjellet igjen og spiste en ekte Kapp Verde frokost bestående av flere forskjellige typer stekte bønner, hver sitt speilegg og chorizopølse. Helt fantastisk godt. Djessy fortalte at når han var liten var det en typiske frokosten de spiste. Til fest var det egg og pølse til.

Det er ikke å komme fra at Kapp Verde er et veldig fattig land med mange tiggere, mye korrupsjon og mye fraflytning. I følge Djessy er det mye arbeid å få, men folk tjener mer på å tigge. Også mange unger tigger i stedet for å gå på skolen. I Kapp Verde er det gratis skole frem til du er 16 år, men man må betale for bøker og skrivesaker. Minstelønna på Kapp Verde er 11 000 Escudo – det vil si cirka 1000 norske kroner, men det er mange arbeidsgivere som betaler mindre lønn enn det fordi det ikke er noe kontroll.

dsc_0390

dsc_0394

dsc_0416

Etterpå leita vi øya rundt etter favorittdrikken til sjåføren. På Santo Antao har de brenneri av denne drikken. Destilleriet var det minste jeg noengang har sett. Et lite skur. Vi fant endelig utsalgsstedet – vi fikk en 2 liters gammel vanndunk med Grock som drikken heter. Da tok mannfolkene seg flere drammer før vi kjørte videre.

dsc_0387

dsc_0391

dsc_0494

dsc_0523

Da vi kom hjem igjen måtte vi ta flere bilder av båten vår da vi passerte den.

På søndagen var det vasking av båt og avslapning – restituering. I går var det shopping av diverse varer, vi handlet grønnsaker en plass, ost en plass, skinke der, brus der også videre. Det tok hele dagen. Planen var å dra i dag, tirsdag, men det ble så stress. Derfor drar vi i morgen i stedet.

Tusen takk, kjære Djessy og tusen takk for oss, Kapp Verde!

dsc_0074

dsc_0071

Karibien here we come 🙂